Ånden i lampen

En kvinne gikk i skogen da hun plutselig snublet over noe, som ved nærmere ettersyn viste seg å være en oljelampe.
Når hun gned på den kom det naturligvis fram en ånd.
'Får jeg tre ønsker nå?' spurte hun.
'Nei', svarte ånden. 'På grunn av de dårlige tidene og devaluering og globalkonkurranse og sånt dritt får man kun ETT ønske nå for tiden. Nå, hva skal det være?'
'I så fall vil jeg ha fred i Midtøsten', sa kvinnen og trakk frem et kart. 'Ser du dette kartet? Jeg vil at disse landene skal slutte å slåss med hverandre.
' Ånden kastet ett blikk på kartet og utbrøt: 'Men herregud! De landene der har jo kriget i tusener av år! Tror ikke at det går an å gjøre noe med det. Jeg er dyktig, men ikke SÅ dyktig. Ønsk noe annet.'
Kvinnen tenkte en stund, og sa så: 'Jeg har aldri lykkes å treffe Den Rette. En omtenksom og elskverdig mann, som er hensynsfull, kan lage mat, tar halvparten av husarbeidet og som er en god elsker og ikke ser på sport hele tiden. Kort sagt, en ideell livsledsager.
'Ånden var stille en stund, sukket og sa: 'Få se på det jævla kartet igjen....'

I spillenes verden, del 2

Som tidligere lovet, her er eksempler på flere knakende gode spill!
Denne gangen er posten inspirert av en artikkel jeg kom over på Gamer.no, som forteller historien om "den sjarmerende brødboksen", altså Commodore 64. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt foran min egen kjære brødboks!

For min del startet det hele med en Sinclair ZX Spektrum som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene mine.Det var vel rundt attenhundreogblomkål, tenker jeg.
Jeg og lillesøster hadde mye moro med den, 48 K RAM og ingen harddisk skal man ikke kimse av! Ikke hadde jeg joystick heller, vi brukte bare piltastene når vi spilte. Men jeg hadde en slags skriver, en bitteliten sak som brant tegnene inn på en rull av sølvaktig papir. Det er nesten flaut å tenke på det nå, men jeg hadde altså mye moro av å skrive ut bokstaver/tegn med binærtall...en smule nerdete kanskje?

Etterhvert avanserte vi til en C64, jeg hadde jo tross alt valgt EDB som valgfag, og trengte noe bedre å teste BASIC-kunnskapene mine på (*kremt*)
Åh, hvilken lykke! Jeg husker med glede spill som Krakout, Wizball, PacMan, Summer Games, Winter Games og tekstspill som Hitchhiker's Guide To The Galaxy.
Det ble mange lange netter, lørdager, søndager, påsker og juler foran denne lille store boksen med smågådt-posen og colaen. (Jada. Jeg innrømmer det. Dette blir nerdetere og nerdetere. Heter det det, forresten? Antakelig ikke.)

Så kom det noe som var enda bedre. Amiga 500 het denne åpenbaringen, og den smilte til meg fra hyllene på SpaceWorld. Jeg husker enda hvor happy jeg var da jeg kjøpte min Amiga 500 av min (etterhvert faste) SpaceWorld-langer Roger. Jeg oppgradert den til og med, slik at den fikk en hel megabyte RAM. Det var jo helt enormt!
Ettersom jeg kjente flere som drev med programmering av såkalte demoer som viste hvor fantastisk denne maskinen var både grafikk- og lydmessig, ble samlingen av 3 1/2-toms disketter stor. For eksempel Budbrain Megdemo (der vi var spesielt imponert over samplingen av diskettlyden, samt replikken "what the hell" som er hentet fra en eller annen film (husker ikke hvilken, i farten).

Vi spilte spill som Battle Squadron, Shadow of the Beast, IT came from the Desert, Rainbow Island, diverse Pinball-spill, Sim City, Test Drive og mange, mange flere enn jeg orker å finne fram YouTube-klipp til.

Nå høres det jo ut som om jeg bare satt inne og spilte, men jeg gjorde ikke det. Jeg var ute og fløy etter gutta like mye (om ikke mer) enn mine jevnaldrenede venninner... ;-)

Men selv om jeg har spilt så mye, har jeg ikke akkurat tatt skade av det. Snarere tvert i mot, tør jeg påstå.
På grunn av min store interesse og fascinasjon for spill og spillkonsoller, har jeg aldri hatt den dataskrekken som mange rundt meg har, og siden Amiga hadde mus lenge før det var påtenkt på en PC, hadde jeg ikke noe problemer med å håndtere den heller.
I tillegg har jeg en viss forståelse for programmering, noe som kan komme godt med når Bill Gates' programmer ikke gjør som jeg vil.
Hva fordelen består i? At man skjønner at det egentlig er merkelig at ting fungerer i det hele tatt - frustrasjonen over at ting ikke funker blir mindre. Tror jeg, da.

En annen ting som var bra med Amiga var at den var rå på grafikk. Jeg har tilbragt mang en kveld og natt med tegneprogrammer, for eksempel.
Det var mye jobbing på pixelnivå for å få tegningene/bildene/kunstverkene (stryk det som ikke passer) slik jeg ville. Derfor var ikke veien lang til HTML-programmering da Internett kom for fullt i 1995, og videre til en webdesign-utdannelse i 2001 - da hadde jeg selvfølgelig/dessverre gått over på PC for lenge siden.

Når jeg i dag - omtrent 25 år etter at jeg kjøpte min første spillkonsoll - har fått jobb som produktsjef for websatsningene i firmaet jeg jobber i, tror jeg nok jeg må tillegge både Sinclair og Commodore en stor del av æren for det.

Hva moralen i denne posten er? Lek deg til kunnskap og erfaring - uansett alder! :-D

Gratulerer med dagen!

Tja, så var den dagen over. Snø, regn og sur vind hindret oss ikke i å feire nasjonaldagen!
Prinsessen gikk i flaggborgen for skolen sin, og vi sto på Egertorget og fikk vinket både til henne, og til min gode gamle klasseforstander. Klem fikk jeg også.

Toget var fullt av små, søte barn:
Jente 1 (7 år kanskje): "Hvor ER slottet hen'a? Jeg kan'ke se det jeg"
Jente 2 (samme alder): "Ser du det gule huset foran der? DER er det"
Jente 1 (lettet): "Ååååja!"

...og noen store søte "barn", flere av fjortisjentene gikk i superkorte skjørt og slippers! At ikke de frøs ihjel er en gåte for meg (som hadde superunder både over og under), men det sier vel bare noe om at jeg begynner å bli gammel...

Etter at Prinsessen var ferdig med å gå i tog, gikk vi tradisjonen tro ned til skoleskipet Christian Radich og spiste pølser og drakk brus og snakket med et par kolleger.
Det var skikkelig sur vind da vi dro derfra, og vi ønsket oss egentlig bare hjem. Så på såre føtter (mine var ihvertfall det), kom vi oss hjem med t-bane og buss (ja, det går faktisk an å ta kollektivt! Hvem skulle trodd det??).
Så ventet en bedre lunsj og en fantastisk middag hos Engelen, samt to filmer og en liten gåtur, siden sola plutselig fant det for godt å dukke opp.
Til slutt kosa vi oss med Indiana Jones før leggetid. Tre filmer på en dag!! Så mange filmer har jeg ikke sett på èn dag på det jeg kan huske...

Det var den fridagen, men i morgen er det full fart igjen - da er det siste del av første BI-oppgave som skal skrives ferdig - den skal leveres på mandag. *gulp*

Neste uke blir forresten ganske hektisk, jeg skal kjøre go-kart og ut og spise med jobben, og så skal jeg avgårde til Nürnburg i Tyskland med jobben. Vi skal se det store 24-timers løpet på Nürnburgring, siden vi har en bil som skal delta. Det blir spennende! Jeg lover å ta bilder, og hvis jeg greier å få tid og nett, skal jeg legge ut en liten rapport her for den som måtte være interessert!

Den beste årstiden...

...er nå! Og slik skal den tilbringes:

Kjipt

Kjempekjipt. Superkjipt.
Det kom noen ¤%#%$£ mennesker og skvisa meg ut i budrunden i dag.
Måtte de få store finansielle problemer slik at drømmeleiligheten allikevel går til meg.

*snufs*

Spenning i hverdagen

Jeg er trøtt.
Rett og slett fordi jeg våknet i fem-tiden i dag tidlig. Inni hodet mitt var det massevis av tanker, og alle sammen dreide seg om leiligheten jeg var og så på i går. Hvor mye penger kan jeg låne? Får jeg plass til alle møblene mine? Hvor skal jeg gjøre av vinterdekk og scooter når jeg ikke har garasje? Hvor mye kommer leiligheten til å gå for? Hvor mye kommer leiligheten MIN til å gå for?
Det var lite annet å gjøre enn å stå opp.
Fordelen er jo at man har tid til å dusje, shave leggene, varme rundstykker, lage eggerøre, koke te, fylle ut budskjema, sminke seg og fikse håret før man går på jobb. Eller på BI da, siden vi har vår nest siste samling der denne uka.

Klokka 15 hadde jeg tenkt ferdig, snakket ferdig med efinans, svelget og tatt en beslutning. Så la jeg inn bud på drømmeleiligheten!
Jeg var helt skjelven da jeg sendte faxen med budet mitt, og det var vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid etterpå. Men nå skjer det nok ikke noe mer før i morgen. Dette er så spennende atte hjælp!

Send noen gode vibber min vei, da!

No, I will not fix your computer.

Tatt i betraktning tidligere erfaringer vil jeg ha en sånn T-skjorte:
(takk til lillesøster som gjorde meg oppmerksom på den!:-)

Fame - profesjonell fotograf?

For et par uker siden var Prinsessen og jeg hos Fame-fotografen. Vi har vært der før, hele familien, og var egentlig fornøyd med dem - det eneste vi hadde å utsette noe på sist gang var de helt vanvittige, sinnsyke prisene på bildene. Man kunne nemlig ikke kjøpe kun bildet på papir - neida, de ble kun levert ferdig innrammet til den fantastiske prisen av rundt 4500 for ett (1) bilde. Stort, riktignok, men allikevel!

Jeg har skikkelig sans for måten de tar bilder på, aktive, lekne bilder med helt hvit bakgrunn. Ikke noe stæsj - jeg har sansen for det enkle utrykket og måten de fletter inn personlige ting på.
Derfor slo jeg til da jeg var så heldig å finne et gavekort i ett eller annet blad som ga meg en gratis fotosession hos Fame, og ett av bildene i str 13x18 ferdig innrammet attpå. Jeg tenkte at det kan være greit å ha noen prepubertale bilder av Prinsessen, jeg kunne jo når som helst bestille bildene siden, når jeg fikk råd.

Fame oppfordrer folk til å ta med ting de er knyttet til, samt flere forskjellige klesskift i flere farger. Ta med bikkja, trompeten, badeanda eller babylekene, så fikser de resten. Derfor tok vi med hver vår PSP, og en svær bag full av klær.
Det er jo helt supert å faktisk få litt hjelp til å matche klær og sånn, slik at man ikke etterpå irriterer seg grønn over at min neongule genser sto i skarp kontrat til Prinsessens brune topp.
Trodde vi.
Men fotografen var egentlig fint lite interessert i hva vi hadde på oss, han spurte ikke engang hva slags klær vi hadde med oss eller hva slags bilder vi ville ha.
Jeg la fram ideen med PSP'ene, og det funka bra. Ellers hadde han ikke så fryktelig mye nytt å stille opp med, vi lå på gulvet, satt ved siden av hverandre på gulvet, løp mot fotografen og hoppet på stedet. Omtrent nøyaktig det samme som sist vi var der for fem år siden. Ikke så mange kreative innspill fra fotografen altså.

Som sagt hoppet vi på stedet, og da hadde jeg på meg kjole og høye hæler. Dårlig timing i klesveien, for hver gang jeg hoppet, syntes trusa mi, noe min kjære venninne og medbrakte konsulent og påklederske gjorde meg oppmerksom på. Fotografen sa nemlig ingenting.
Jeg følte meg ikke så veldig høy i hatten der jeg hoppet i vei med Marilyn Monroe-grep for å holde kjolen sånn noenlunde anstendig, men hva gjør man ikke for fotografen? Han er jo liksom ekspertisen her.

Etter to uker var vi på visning for å se bildene våre. Ganske fancy greier, man sitter i et halvmørkt rom med bildene vist på lerret på veggen. Hun som viste oss våre bilder var kjempehyggelig, og mens vi satt der og plukket ut bildene vi ville ha, fikset hun effekter og trikset med farger og teksturer i full fart. Hun var virkelig en racer i Photoshop!
Et av bildene var spesielt kult, og jeg sa at "det vil jeg gjerne ha i den rammen som følger med i tilbudet". Men nei, det kunne jeg ikke få. For bildet som kom i den rammen var det som fotografen hadde som favoritt. Jeg ble litt overrasket, og sa at "da håper jeg virkelig fotografen har samme favoritt som meg!".
Tror du han hadde det?
Å nei da. Han hadde nemlig plukket et av de "lekre" bildene der vi gjorde den fantastiske hoppingen, og du kan tro at jeg så flott ut med mitt Marilyn-grep på kjolen og noget forvridde ansiktsuttrykk! Jeg ga klart uttrykk for at jeg ikke satte spesielt pris på det, men fikk beskjed om at det dessverre ikke var noe de kunne gjøre med det, siden "bildet allerede var satt i produksjon".
Enden på visa ble dermed at jeg kjøpte et album med 15 av de beste bildene, i tillegg til at jeg måtte kjøpe et ekstra bilde som jeg kunne bytte det schtøgge hoppe-bildet i rammen med! Cresco er glad i meg som kunde akkurat nå...

I etterkant stiller jeg meg følgende spørsmål:

• Velger fotografen det styggeste/verste bildet for å tvinge fram et mersalg?
• Sett ut fra et produksjonsmessig synspunkt kan jeg ikke skjønne hvorfor vi ikke kan velge bildet selv. "fotografens favoritt"-bildet blir jo levert sammen med en evt større bestilling man gjør først når man har sett bildene. Hadde det vært slik at man fikk dette bildet samtidig som man var på visning hadde jeg kanskje kunnet forstå det.
• I reklamene sine viser de jo fram sine kreative kreasjoner, der det er tydelig at fotografen og motivene i samarbeid har kommet fram til noe som skaper fantastisk flotte bilder, levende og med følelser. Er det ikke meningen at man skal få til slike fine bilder dersom man "bare" har fått et gavekort?
  

Jeg er mer og mer kritisk til konseptet her. Fotosessionen er gratis, eller koster et par hundrelapper, men å kjøpe bildene etterpå koster mange tusen kroner. De koster mindre dersom man bestiller når man er på visning, men hvis man venter, legges prisen på så det holder.
Som eksempel - albumet vi ville ha kostet 3990 på visning, men hadde jeg bestilt det uka etter, hadde det kostet 4990.

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår at de må hente inn lønna til fotografen et sted, men dette synes jeg blir for drøyt. Jeg hadde heller betalt mer for en skikkelig fotograf som var engasjert og virkelig ville skape noe, og valgfrihet til å selv finne ut hvilket bilde jeg skulle få med på kjøpet enn denne dårlige pakka.

Det er tydelig at Fame virkelig er på kundejakt, men de glemmer at de undergraver sin egen troverdighet ved å behandle kundene sine slik.

Terningkast:
Fotograf: 2
Visningskonsulent: 5
Famekonseptet generelt: 1


Post-post:
Det skal sies til Fame's forsvar at de tok klagen min på alvor. De gjorde det de kunne for å få meg fornøyd, og dermed har jeg oppnådd to ting:
1.: Jeg fikk gitt konstruktiv tilbakemelding til Fame som jeg håper de tar til etteretning og
2.: Jeg har lært noe om å lage en ordentlig avtale og å avklare forventningsnivået i forkant.